Hva er Osteopati?

slide2-rygg-1024x421

Osteopati er en helseprofesjon som baseres på naturvitenskapelige og kliniske fag. I lys av den biopsykososiale modellen undersøker og behandler osteopaten med utgangspunkt i at god funksjon og helse også avhenger av at muskel-skjelett- og bindevevsystemet, nervesystemet, det sirkulatoriske systemet fungerer optimalt sammen. Osteopati søker gjennom behandling av dette å fremme pasientens evne til å hjelpe seg selv.

Behandlingen er trygg og individualisert og egner seg for pasienter i alle aldre.

Osteopaten vil ta seg god tid til å lytte og spørre deg inngående om dine problemer, din allmenne helse, annenbehandling og medisiner du tar/har tatt.
Osteopaten vil undersøke deg nøye. Osteopaten vil kunne be deg om å gjøre enkle bevegelser og observere din holdning og funksjon. Områder som er smertefulle og oppleves som stive kan være forbundet med problemer i andre områder. Osteopaten vil også evaluere vevskvalitet og leddbevegelighet. Du vil bli vurdert med hensyn til tegn og symptomer på alvorlige plager som ikke kan behandles av osteopaten, og eventuelt henvises videre.

Osteopaten vil sammen med deg lage en plan for behandlingene, hva du kan forvente og hva du selv må ta ansvar for.

Av: Christian Fossum DO

Osteopatien ble grunnlagt av den amerikanske legen Andrew Taylor Still (1828 – 1917) mot slutten av 18-hundretallet. Frem til da hadde medisinen i Amerika beholdt mye av sitt middelalderske preg; utdannelsen var dårlig organisert, og det hersket liten kontroll over hva og hvilke metoder som pasienter ble utsatt for. Det var under disse forholdene at A. T. Still valgte å gå egne veier i utviklingen av et nytt behandlingskonsept: han tok utgangspunkt i kroppens detaljerte anatomi, biomekanikk og forholdene mellom sirkulasjon og drenering, og resonnerte seg frem til at avvik i disse anatomiske og fysiologiske elementenes normale funksjon førte til en redusert helsetilstand.

I 1892 åpnet A. T. Still ”American School of Osteopathy” i Kirksville, Missouri (i dag Kirksville College of Osteopathic Medicine) som den første utdannelsesinstitusjonen for osteopati. Her ble i stor grad manuelle undersøkelses- og behandlingsteknikker undervist, og denne institusjonen er anerkjent som den første systematiserte og organiserte undervisningen av slike behandlingsprinsipper.

Osteopati ble for første gang introdusert i Europa i 1898 av John Martin Littlejohn (1865 – 1947), professor i fysiologi ved American School of Osteopathy i Kirksville. Han holdt en rekke forelesninger om behandlingsformen og profesjonen i London, og i de påfølgende år også i Frankrike og Tyskland. Littlejohn var en av de tidlig profilerte forfatterne innenfor profesjonen, og beskrev tidlig osteopatien i hva en kan gjenkjenne som holistiske eller helhetlige begreper da han kalte den ”vitenskapen om tilpasning”: den menneskelige organismen lever i et miljø som blant annet har fysiske, psykiske, sosiale og ernæringsmessige aspekter, og velvære er den tilstanden en er i når en lever i balanse med disse aspektene. Han betraktet redusert helse som en ubalanse i dette, og osteopatens oppgave var derfor å hjelpe pasienten tilbake til optimal funksjon. Utover klassiske fag som anatomi, fysiologi, biomekanikk og manuelle ferdigheter, innebar dette også visse kunnskaper fra psykologien og ernæringslære.  Littlejohn vendte tilbake til Europa for godt i 1913 og åpnet i 1917 British School of Osteopathy i London, England.

Osteopatien har utviklet seg noe forskjellig i Amerika og England. I Amerika har osteopatisk medisin vært godkjent og praktisert som en komplett medisinutdannelse i alle 50 statene siden 1973. I tillegg til et fullverdig medisinstudium undervises studentene utover dette i osteopatiske prinsipper og praksis. Det er i dag kun mellom 5 og 10 % av alle osteopatene i Amerika som spesialiserer seg på og praktiserer manuell medisin i sin helhet. I England forble osteopatien en profesjon begrenset til manuell undersøkelse og behandling, dog i primærhelsetjenesten. Siden 1993 har profesjonen vært lovregulert, og samme år anerkjente den engelske legeforeningen osteopati som en ”diskret, klinisk disiplin”. I dag foregår utdannelsen ved skoler som er tilknyttet universiteter og er 4 til 5 år fulltid. Osteopater i England har i dag rett til å henvise pasienter samt skrive sykemelding. En lignende situasjon har en i Australia og New Zealand. I disse landene betraktes ikke osteopati som alternativ medisin men som en komplementær behandlingsform til andre behandlinger og medisinske intervensjoner.

Siden tidlig på 1990-tallet har forskningen kvalitativt forbedret seg i forhold til bruk av metode, statistikk og publikasjoner i anerkjente medisinske tidsskrifter. Denne forskningen foretas primært av utdannelsesinstitusjoner, universiteter og forskningssentre i USA, England og Australia, og i den senere tid også til en viss grad i Norge.

Osteopatisk filosofi danner grunnlaget for den osteopatiske praksis og legger vekt på følgende prinsipper:1. Mennesket er en dynamisk funksjonell enhet. 2. Kroppen besitter selv-regulerende mekanismer av selvhelbredende natur.3. Struktur og funksjon er gjensidig avhengig av hverandre. 4. Rasjonell behandling baserer seg på disse prinsipper.

I denne sammenheng må alltid de følgende perspektiver vurderes: A. Biomekaniske forhold. B: Respiratoriske- Sirkulatoriske forhold. C. Metabolske forhold. D. Nevrologiske forhold. E. Psykiske og sosiale forhold.

Osteopatisk filosofi er således forankret i en biopsykososial tilnærming til pasientens problemstilling.